Det beste jeg vet❤!

Det beste jeg vet er å føle at jeg "Utgjør en forskjell" for noen. Det er bare sånn jeg er 'skrudd sammen'.

Jeg tror ikke det handler om å være så fantastisk snill eller god... Joda, Jeg anser meg for å være en empatisk og 'snill' person, jeg bryr meg oppriktig om andres ve og vel, men jeg tror det også er et ganske betydelig element av 'egoisme' oppe i det hele. Kan hende det bare er meg, men jeg føler meg jo bedre av å gi andre 'det de trenger' og mister en god porsjon 'mestringsfølelse' når jeg ikke lenger makter å "være der for mine kjæreste og de som ellers trenger det" slik som før.

Men noe er allikevel nytt i meg...

Jeg tror på et vis det har 'definert' meg litt som person gjennom livet;

'Å være den som GIR' ...

Det føltes nødvendig å være 'snille Miriam' som aldri satte foten skikkelig ned, aldri sa "Nei, ikke okei!!" dersom noe ikke var greit.

Dette har jeg tenkt masse på de siste mnd.

Hvor mye stress kunne jeg unngått, hvor mange kvelder kunne jeg følt meg sterk og respektert istedenfor liten og redd, HADDE jeg bare sagt ifra der og da?!

Og så lurer jeg på; Hvor mye fortere kunne jeg fått medisinsk hjelp, hvis jeg bare hadde ropt høyere istedenfor å bøye hodet og ta imot likegyldigheten og den nedlatende holdningen jeg mange ganger har møtt i min søken etter HVA jeg feilte opp i gjennom?

Men tilbake til poenget; jeg tror som sagt det er et element av egoisme i å være 'snill'. Man føler seg bedre, man føler seg viktig og man føler seg Verdifull.

For meg, som har vært plaget med sykdom store deler av livet, og tidvis har vært svært 'svak' fysisk, har dette blitt en nesten panisk nødvendighet.

"Å være der for alle som måtte trenge det".

Jeg tror jeg innerst inne trodde at jeg, om jeg sa "nei", ville bli forlatt... Av alle.

Men Etter jeg fikk kreft har jeg merket at jeg gradvis har blitt litt røffere i kantene. Jeg setter klarere grenser. Jeg er fortsatt meg og mine nærmeste vil jeg alltid være der for. Men jeg kjenner meg mer verdifull. Mer verdig. Mer elsket...

Jeg TROR ordene som blir sagt. Jeg TROR ikke at jeg blir forlatt om jeg "sier Nei". Eller om jeg promper, for den saks skyld. Jeg MÅ ikke alltid være delikat og medgjørlig. JEG er nok!

Jeg tror egentlig aldri jeg har følt meg 'god nok'.

Men jeg nærmer meg.

Ironisk nok kommer dette frem nå... Når jeg ikke akkurat har de tryggeste utsikter. Men det er også NETTOPP derfor det er verdifullt!!!

Min Mann, Ungene, min Familie, mine Venner OG mine Medmennesker har vist en sånn enorm Støtte.

Jeg har vunnet TROEN på eget selvverd.

Jeg er GOD NOK FORDI JEG ER FØDT.

Jeg har alltid fortalt andre disse tingene, men aldri helt trodd det gjaldt meg selv.

Før nå.

Det er en gave.

Selv om jeg HATER monsteret som har inntatt kroppen min og satt hele meg i beredskap, frykt og sorg over det som er tapt og det som kan komme til å gå tapt. Livet.

Selv om jeg avskyr denne forbanna kreftfaenskapen med en lidenskap bare en mor som ser gleden ved å se sine barns oppvekst og voksenliv eller en kvinne som ser et langt liv med sin sjelevenn, 'forsvinne mellom hendene sine', kan føle

Det er en skjult gave i alt, tror jeg.

Men når det er sagt;

JEG VIL IKKE HA DEN! Jeg sender den i retur. Jeg har lært mye og funnet mitt selvverd. Nå kan den gå sin vei.

Nå er det kvelden. Det har vært en lang dag. Jeg er SLITEN.

Ingrid Elisa(13) har fått nydelig behandling av flott og omsorgsfull pleier og lege.

Hun skal observeres en dag eller to og ta bilder av anklene. Ting tar tid. Hun nyter fred og ro med mammaen sin og jeg nyter å se henne glad og ivaretatt❤!

Nå er jeg tilbake til kampen om å få til dette med maten og jeg har et brett av 'diverse' foran meg som SKAL NED... Men én ting er sikkert;

Det kommer til å ta tid;)!

Deretter skal jeg SOVE. Håper jeg.

Og får jeg ikke sove, har jeg et 'natt-dyr' til datter som sikkert GLADELIG holder meg med selskap❤!

#Velsignelse ❤!

Ønsker dere alle glade dager og gode minner. Og husk;

"Make it count"

❤❤❤

Miriam🍀❣🍀

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar



Design av JMWebDesign

Jeg en 39 år gammel, lykkelig gift mor til 4 døtre (5-21). Fikk i august 2016 mitt livs sjokk og kjemper nå kampen mot bukspyttkjertelkreft. Har operert bort svulsten (whipple-operasjon) og er nå ferdig med adjuvant kjemoterapi. Sjansene er små. Men jeg er meg-ikke statistikk og jeg gir ikke opp før jeg må. Håper dere vil være med meg på reisen.

Kategorier

Arkiv

JM WebDesign

Design laget av JMWebdesign.no

hits