KJEMOTERAPI.

Hei igjen.

Har vært noen 'bloggfrie dager' fordi jeg som nevnt har vært på sykehuset med min nest yngste datter. Hvorfor kan jeg og hun evt ta en annen dag-SAMMEN❤.

Da vi kom hjem, var jeg helt utslitt og har tilbragt masse tid i senga. Jeg har IKKE sovet(dessverre), men vært helt tom for energi.

Man får MYYYE tid til å tenke når man er en del alene og i min situasjon, blir det viktig at man 'får gjort ting rett', at alt man før TENKTE å gjøre , men som så gjerne ble utsatt eller avlyst fordi man skulle vaske gulv eller et eller Annet annet teit noe😳!

Så Det jeg har gjort, sittende der i motorsenga mi, med mat og alt mulig av 'lettvint-heter' innen rekkevidde, var å lage ferdig 48 stk småpakker til pakkekalendere til mine to yngste døtre.

Vi handlet inn nesten alt dagen før forrige kjemoterapi, og så har søster mi Lise vært med og spleisa på til Ingrid Elisa sin, og min kjære niese, Oda Birgitte, har også kjøpt et par av tingene.

Jeg laget pakkekalendere til de to eldste i noen år, det var vel rundt den tiden det så smått begynte å bli populært. Jeg hang to hyssinger i fra taklist til taklist-Tvers gjennom stua og hang pakker fra dem igjen.

Vi hadde IKKE god råd på den tida(heller😄), så det var ikke store greiene, og jeg husker faktisk at Anne Eva og Yvonne hjalp meg med noen av pakkene, men Silje Andréa og Grete Julie var like lykkelige og fornøyde for hver minste ting, de❤!

Så begynte dette å bli noe helt annet, følte jeg. Plutselig var mine kalendere, satt sammen av kjærlighet og småsaker, LANGT fra 'gode nok'. Jeg hørte og las hva andre foreldre hadde å fortelle om hva de fylte sine håpefulle sine kalendere med, og da Ingrid Elisa kom til verden ga jeg på en måte litt opp.

Jeg kunne ikke greie å måle meg med det "alle de andre" Fikk Til.

Vi hadde Rett og slett ikke råd.

Heldigvis hadde jeg barn som av natur var svært takknemlige og de var kjempefornøyde da jeg presenterte dem for deres første "sjokolade-kalender" som jeg selv alltid fikk "julegleden" av som barn.

Jeg hadde ikke en eneste "pakkekalender" som barn/ungdom/i mitt liv, men gledet meg STORT over mine sjokolade-kalendere gjennom årene, så jeg hadde ikke veldig dårlig samvittighet.

Jeg syntes nemlig det var litt uhørt å omtrent ha "julaften hver dag i hele desember" allikevel, og sånn så det ut som de nye 'pakkekalender-reglene' krevde at det skulle være.

Men så gikk årene og jeg begynte å føle på at aldri Ingrid Elisa hadde fått sin egen pakkekalender.

Søstrene hadde jo fått-spesielt Silje Andréa.

Jeg spurte Silje Andréa fint om jeg kunne få gi Grete Julie og Ingrid Elisa hver sin mot at hun fikk et eller annet hun ønsket seg, bare ikke 24 stk, og hun var med på planen umiddelbart.

Jeg tror Det var den første julen jeg og Johnny var et par. Vi forelsket oss forresten i julen året før.

Året Etter dette igjen, hadde det i tillegg kommet en datter nummer fire og med en mildt sagt anstrengt økonomi fordi min -da forlovede -var under utdanning og jeg ufør(jeg kan herved avkrefte at man lever i luksus som ufør😉), ble sjokolade-kalenderne nok en gang 'innført' i familien.

Så kom denne Forbanna Kreften i sommer/høst, og etter at den verste panikken hadde lagt seg og jeg klarte å tenke LITT mer klart, begynte tankene om Jul, våre kjære familie-tradisjoner med overpyntet 'Disney-tre' -og stue å kverne.

Og med dette kom også tanken om pakkekalender tilbake.

Lille Yvonne Emilie hadde jo heller aldri fått det, og Ingrid Elisa bare én gang.

Men 4 stykker-i vår situasjon nå-var helt umulig, Så jeg avtalte med de to eldste å hjelpe dem med diverse saker, istedenfor å lage 4 kalendere,

som både økonomisk og energi-messig, ville bli nærmest umulig.

De var fornøyde med ordningene og dermed var 2 pakke-kalendere, anno 2015, et faktum.

Jeg har laget dem, den ene litt dyrere enn den andre(ei på 13 har litt andre 'behov' enn ei på 5😉), bestående av en lett blanding av ting de trenger, ting de ønsker seg og litt søtt her og der.

Da jeg handlet til minsta, viste den ansatte ved lekebutikken en fantastisk godhet, for da jeg sa at jeg lette etter billige kalendergaver(jeg sa altså ikke mer enn det😅!), løp hun på lageret, hentet en kasse med -seriøst- nedprisede leker(10-20kr), og lot oss velge og vrake blant leker som hadde kostet mye mer og egentlig ikke skulle 'ut enda'.

Og Voila; pakkekalender til en svært billig penge,

ble realitet❤!

Legger ved bilder av hvordan jeg gjorde det. Det er ikke like vakkert som hos mange andre, men to plast-trær kom til nytte og jeg gleder meg til å se dem åpne hver eneste pakke... Jentene mine❤!

Man setter SÅ stor pris på

ALT når man plutselig mer enn potensielt står ovenfor 'et kortere liv enn planlagt'.

Det gjør så godt i mammahjertet å se mine elskede barn smile❤!

Det har det jo egentlig alltid gjort, men det er mer intenst enn jeg noensinne kunne ane nå...❤!

Jeg ELSKER barna mine så høyt, og jeg vil de skal VITE DET og KJENNE det helt inn i hjertet.

For da blir denne følelsen værende der og det blir jeg også ... I en del av hjertet deres blir jeg værende, tror jeg... Uansett hvordan dette går❤!

Det er godt å 'vite'❤!

Nå sitter jeg på hotell Caledonien i Kristiansand. Nok en gang har vi fått hjelp til å overnatte istedenfor å kjøre til sammen 24 mil i løpet av to dager.

Vi kjørte første ganga og jeg sier det bare; det var et mareritt å skulle opp grytidlig, konstant kvalm og full av angst og kjøre frem og tilbake til behandling.

Siden mine kjære så hvor fæle de første dagene var,(kjemoterapi-regimet mitt er lagt opp to etterfølgende dager, annenhver uke),

--> har min kjære søster, kjære foreldrene mine og en fantastisk Svigerinne, samt hjelp fra fjern og nær, ved hjelp av nydelige bestevenninnene mine, Anne Eva og Yvonne, sitt engasjement i å samle inn penger så vi skulle greie vår 'nye økonomiske hverdag',

-->ordnet opp, så vi kunne overnatte 2 netter på hotellet hver gang jeg får behandling.

Det er av enorm verdi.

Første dagen(idag) blir brukt til kvalitetstid sammen, de neste to(reiser hjem på dag to) er jeg som regel så dårlig at jeg bare ligger.

Det er godt å slippe reisinga, men aller mest er det godt å bare slappe av litt alene.

Man føler seg så udugelig som mamma og partner når man 'bare ligger der' og jeg slipper 'å stå i' den dårlige samvittigheten hele tida.

Jeg har måttet innse at jeg MÅ ta hensyn til egne behov på et nivå jeg tidligere ikke en gang hadde vurdert. Men siden jeg har vært syk i mange år, særlig de tre siste, har jeg heldigvis fått dette gradvis inn.

Da det 'bare' var CRPS(en sjelden og fryktelig smertefull nervesykdom/

skade), slet jeg VELDIG i begynnelsen for 3+ år siden..

Jeg hadde jo nærmest gjort 'alt' for 'alle' hjemme, var litt fanatisk med renhold og rydding og fylte dagene med det. Den dårlige ryggen og hovne ledd(akutt artritt)holdt jeg i sjakk med å gå laaange turer med hundene...

Men så greide jeg 'plutselig' ikke alt dette mer. Det var tungt!

Men jeg var jo tross alt hjemme og CRPS er ikke farlig, bare VELDIG vondt!

De visste hvor jeg var og jeg prøvde å være der når de kom hjem fra skoler og barnehage, men når jeg hadde spesielt dårlige dager og måtte holde senga, kunne de alltid komme ned til meg med historier fra dagen sin, gleder eller sorger, råd eller bare en klem.

Å skulle dra fra dem(til og med 16- og 21-åringene), som jeg nå ble tvunget til-pga utredning og operasjon, var SKREKKELIG!

Jeg har jo så og si aldri reist fra dem og med disse fæle 'omstendighetene' i tillegg, var det nærmest uutholdelig.

Det var jo JEG som skulle TRØSTE dem og isteden var det jeg som var "årsaken" til smerten og så langt unna at andre måtte ta seg av dem.

MINE VAKRE BARN, mine elskede døtre❤!

Så fikk vi altså denne hotell-muligheten, og det har vist seg å oppfylle flere behov;

Vi får en dag med en eller flere av jentene(som oftest yngste pga skole, men vi HAR fått skolefri så flere enn hun skal få nyte litt kvalitetstid før jeg inntar fosterstillinga i noen dager).

De kan fremdeles ALLTID komme når de har noe på hjertet, men de tre eldste tar mye hensyn når jeg er på det dårligste.

Takket være Johnny, Lise, mine foreldre og venner og kjente(som jeg nå også anser som venner og ekstremt gode mennesker), ble det orden på det

Men Jeg savner 'jobben min'.. som mamma, kokke, vaskehjelp, hjelper, kjæreste, samtalepartner, You name it... Men kort sagt; en som 'drar sin del av byrdene og/eller gledene'!!!

Jeg håper jeg får energien, styrken, gnisten... Livet mitt-

Tilbake...

De som har Googla kreft-typen jeg har 'pådratt meg', vet hva jeg har å deale med, men jeg har bestemt meg; Jeg LODDRETT DRITER I STATISTIKK; Jeg vil ha det tilbake.

Jeg kan fint leve med smerter og dårlig mage...

Bare jeg får følge mine aller kjæreste så langt som overhodet mulig.

Jeg vil være her for dem alle, ikke som en byrde, men som en ressurs.

Jeg HÅPER jeg får lov.

Så imorra er det på'an igjen. Håper jeg tåler det bedre denne ganga.

Det er jul snart og Jeg håper jeg får se mange smil og mange lysende øyne.

Denne jula skal NYTES uansett hva jeg har på trykk i helsejournalen.

Mine elskede unger, min SUPERHELT av en mann, søster, foreldre, Venner og resten av de nydelige menneskene jeg har i livet mitt, skal får se munnen min smile og øynene skinne-AV KJÆRLIGHET.

For det er sant som det sies;

"Størst av alt er kjærligheten!"

Ta vare på dere selv og hverandre, medmennesker.

Og husk;

"Make it count!"

❤Miriam❤

#kreft #kjemoterapi #mamma #morsrolle #kjærlighet #døtre #barn #kjæreste #sorg #lykke #minner #tradisjoner #jul #pakkekalender #verdier #hjelp #liv #livet #frykt

#Håp #høytid #smil #glede #sykdom #helse #størstavalterkjæligheten

4 kommentarer

Anne Eva Aasland

01.12.2015 kl.08:04

Kjære,Miriam! Jeg håper så inderlig at du får dine ønsker oppfylt...ingen fortjener det mer enn deg! Sååå glad i deg!


WageHopeByMiriamma

01.12.2015 kl.13:17

Anne Eva Aasland: såååå glad i deg??!


WageHopeByMiriamma

01.12.2015 kl.13:18

WageHopeByMiriamma: minus spørsmålstegn;D!!!!


Berit Lerstad

01.12.2015 kl.13:22

Kjære Miriam! Jeg VET at dine barn er veldig LITE bortskjemt på ting, men utrolig bortskjemt på en ting, nemlig din KJÆRLIGHET! <3 Det viktigste en mamma kan gi bort, kjærlighet, trygghet og selvtillit! Med din positive innstilling vil hverdagen din gå lettere, og alle dine håp om fremtiden ønsker vi alle skal gå i oppfyllelse!


Skriv en ny kommentar



Design av JMWebDesign

Jeg en 39 år gammel, lykkelig gift mor til 4 døtre (5-21). Fikk i august 2016 mitt livs sjokk og kjemper nå kampen mot bukspyttkjertelkreft. Har operert bort svulsten (whipple-operasjon) og er nå ferdig med adjuvant kjemoterapi. Sjansene er små. Men jeg er meg-ikke statistikk og jeg gir ikke opp før jeg må. Håper dere vil være med meg på reisen.

Kategorier

Arkiv

JM WebDesign

Design laget av JMWebdesign.no

hits