Tanker om livet.

Så ligger jeg her igjen.

Jeg er konstant TRØTT, kvalm, svak, svimmel... Og armsykdommen gjør IKKE ting lettere. Jeg er 'avhengig' av X antall medisiner-noen for å overleve rent fysisk og smertestillende for å håndtere min "andre alvorlige sykdom"; #CRPS -nervrologisk/nevropatisk sykdom regnet for å være den mest smertefulle sykdommen som finnes når den er på sitt verste.

Etter kjemoterapien er jeg med andre ord ikke noen duracell-kanin.

Langt der ifra. Jeg ligger og sitter MYE. Ser og tenker på Alt jeg 'burde ha gjort', alt jeg før anså som mine 'jobber', men som nå er å anse for nærmest umulig å få til.

Jeg må-og velger også-å PRIORITERE overskudd til en prat med en av mine kjæreste, være seg døtre, mann, venner, familie. Å orke KOS fremfor PLIKTER, som egentlig bare jeg selv har skapt.

Forleden fant jeg en 'Finn-annonse' der en alenemor ba om hjelp. Igår sendte vi en stor kasse med julegaver til hennes eldste datter. Det gjør GODT å hjelpe noen, når man selv mottar så mye hjelp fra fjern og nær.

Idag har jeg pakket inn haugevis av pakker til mann, barn, familie og venner. Det blir gaver under treet denne jula også og det takket være alle som har hjulpet og hjelper oss.

Takk igjen❤!

Jeg har endret mine prioriteringer RADIKALT og de tingene, uviktighetene, som ville plaget meg før-er nå byttet ut med et ønske om å Være MEG og å være der så mye som mulig for de som står meg nær.

Jeg bruker kjoler 6 av 7 dager.

Eller; Rett etter kjemo, er jeg i joggis/pysj noen dager, men ellers har jeg bestemt meg for å-resten av mitt liv-kort eller langt, skal VÆRE MEG SELV. OGSÅ utad.

Før var jeg for selvbevisst og turte ikke gå med det jeg ønsket... Jeg kan ikke bare skylde på usikkerhet, jeg var nok også litt vel preget av sykdommen i armen, samt leddgikt osv.

Men mine drømmer om å gå i kjoler og 'føle meg fin', ble en NØDVENDIGHET etter at jeg fikk kreftdiagnosen-og i tillegg -en der man ikke forventes å overleve.

Jeg måtte uansett ha nytt tøy grunnet ganske betydelig vekkttap som følge sv sykdommen OG #whipple #operasjon,

Så nå går jeg i kjoler så ofte jeg kan, jeg sminker og steller meg og gjør ALT for å skjule de synlige tegnene på sykdom.

Det hjelper meg, men også minste-prinsessa. De eldste jentene tar hensyn og sier det ikke betyr NOE hvordan jeg ser ut, Mannen også, men jeg tror det hjelper oss ALLE å ikke bli synlig påminnet om sykdommen hver dag.

Og så er det MEG!

JEG har alltid vært opptatt av sminke og det magiske med å føle seg bedre ved å 'være sitt beste selv', både medmenneskelig, men også på det 'overfladiske planet'.

Jeg er ikke, ei har jeg ALDRI VÆRT materialistisk, så alt av kjoler og 'unødvendigheter' i dette henseendet, kjøpes via ebay, der jeg får 10 kjoler til prisen av én lignende her hjemme. Jeg bryr meg ikke om merker og økonomien tillater meg heller ikke å tenke sånn, men JEG elsker mine billigkjoler og dermed er drømmen gått i oppfyllelse.

Man Tenker på så utrolig mye når man har en 'dom', som realistisk sett, altså aller mest sannsynlig; vil komme til å ta mitt liv innen de neste 5 årene.

"Ingen av oss vet når våre dager er talte", får jeg til stadighet kommentert, men min sjanse er BETYDELIG mye mindre enn de fleste andres på min alder.

Sånn er det bare og det er en realitet jeg og mine kjæreste MÅ ta inn over oss.

Vi går ikke rundt og oversnakker eller gnir inn disse 'realitetene' til daglig her hjemme, men det er som en mørk sky som henger over oss og som fra tid til annen braker løs med et voldsomt tordenvær.

Det er mye følelser, noen holdes tilbake, andre kommer til overflaten.

Vi lever så 'normalt' vi kan; Smiler, ler, prater om skole, sminke, livet...

Livet ja... Jeg har lovet dem å sloss for alt det er verdt og det løftet har jeg tenkt å holde så langt det er mulig.

Om det er opp til meg, skal jeg leve til jeg er minst 80 år..

Jeg drømmer fremdeles om voksne barn, barnebarn, meg og min supermann, Johnny, på bobiltur nedover i Europa når ungene er voksne.

Jeg drømmer om å NYTE... Riktig NYTE det faktum at jeg, på tross av diverse sykdommer, og nå denne hersens jævelen av en kreftsatan, har døtrene mine som elsker og stoler på meg, som jeg elsker med alle molekyler av mitt vesen og en ektemann som elsker meg helt på ekte og ville gjort ALT FOR MEG. Han kommer aldri til å snu meg ryggen dersom jeg ikke lever opp til 'forventninger' skapt av meg selv og samfunnet; Og som jeg ELSKER tilbake med en ekthet og intensitet som gjør meg matt i beina enda, ved synet av ham komme smilende mot meg, etter 7 år.

Jeg HAR fått æren av å elske og bli elsket av min helt egne #Sjelevenn❤!

Jeg er SÅ HELDIG som har FÅTT oppleve dette fantastiske ved navn EKTE KJÆRLIGHET i livet mitt, og sykdom eller ei, er det viktig å huske VELSIGNELSENE jeg er så vannvittig heldig å ha fått utdelt i livet mitt.

Min SØSTER, hennes barn, mine foreldre og øvrige familie, de har hjulpet og hjelper hele veien. Jeg er evig takknemlig.

Det er overveldende å høre familiemedlemmer snakke om å nærmest 'selge alt de eier og har'- 'bare' for å gi meg muligheten til å prøve behandlinger i utlandet når(om) den fryktede spredningen kommer.

I Norge prøver de nærmest ikke en gang, når spredning ved kreft i bukspyttkjertelen er et faktum, man går nesten utelukkende over på palliativ/livsforlengende behandling.

Det er vanskelig å akseptere når man personlig kjenner mennesker i andre land som har fått forskjellige typer behandlinger-og lever idag-som følge av det-MANGE ÅR ETTER! Da blir man ganske fortvilet når onkologen sier at det er uaktuelt i Norge av økonomiske grunner, men også fordi de anser disse behandlingene 'for dårlig dokumentert'!

Derfor har jeg gitt etter for mine venners bønn om å forsøke å samle inn disse pengene via innsamlinger osv.

Håper alle forstår;

Jeg KAN IKKE BARE GI OPP. Jeg er 38 år, har fire døtre, Supermann; Johnny, familie og Venner. Jeg har et LIV jeg vil LEVE!

Når jeg blir tilbudt dette forsøket på å hjelpe økonomisk, greier jeg ikke å avslå. Det er UMULIG for oss å greie disse summene selv så jeg MÅ ta imot det jeg kan.

Jeg har altså VIDUNDERLIGE VENNER som gjør alt de kan for å hjelpe og jeg kan si at jeg anser dem som familie og at jeg har som mål å gi tilbake det jeg har fått-ved å overleve og dermed kunne fortsette å være en god venn tilbake. Jeg har FANTASTISKE VENNER❤!

Så har jeg hundene, mine kjærekjære Chihuahuaer. Det er jo 'bare' dyr, men for meg er de så mye mer. Jeg elsker dem også. De er der for meg når jeg hangler og når jeg er i god form. De elsker meg tilbake. At hunder/dyr ikke kan #elske er reneste tullball.

Legger ved et bilde av mine vidunderlige #Chihuahua er så dere får nyte synet.

Tror det er på tide å runde av. Jeg tror de som har lest innleggene mine, skjønner at de kommer rett fra hjertet. Kan hende jeg gjentar meg selv en del fra tid til annen, men det er bare tanker og følelser jeg går med daglig.

Tro meg; jeg gjentar meg selv langt mer inne i hodet mitt😄!

Håper dere har hatt en flott dag 'der ute'

Og at dagen imorgen blir enda bedre.

Bruk dagen til å ELSKE og være der for og med dine kjære. Du vet aldri når det er 'over'. Sett PRIS på dem som elsker deg, og fortell dem hver dag at du elsker dem tilbake. Sett av tid til å revurdere prioriteringene dine og endre det som gjør livet tyngre enn nødvendig.

La hver en dag telle❤!

Det er mitt råd til deg og dere❤!

Klem,

Miriam

5 kommentarer

04.12.2015 kl.09:32

❤️❤️❤️ Vandt jeg i lotto, ville jeg have ubegrænset Turkort til color linie , og resten fik du på kontoen ❤️❤️❤️

Monica

04.12.2015 kl.19:29

Kjære Miriam! Jeg kjenner deg ikke, men tusen takk for at jeg får bli litt kjent med deg gjennom denne fantastiske bloggen din. Jeg har akkurat havnet i dette sykdomsmarerittet, men har fått gode prognoser. Jeg beundrer deg og synes du setter så gode ord på "tankesurret" jeg selv går rundt med. Barna mine, samboeren min og den lille søte hunden min betyr alt. Jeg håper du får en god og fin helg - og jeg sender alle varme tanker og all styrke den litt skadeskutte kroppen min klarer å finne fram. Klem fra meg <3

Miriam

06.12.2015 kl.10:25

Takk for godord begge to💜

Miriam

07.12.2015 kl.00:13

Monica; spørsmålstegnene kommer bare. Ikke meningen. Vil gjerne høre fra deg❤️!

WageHopeByMiriamma

09.12.2015 kl.23:16

Monica: Takk og i like måte!
Klem<3

Skriv en ny kommentar

WageHopeByMiriamma

WageHopeByMiriamma

40, Evje og Hornnes

Jeg en 39 år gammel, lykkelig gift mor til 4 døtre (5-21). Fikk i august 2016 mitt livs sjokk og kjemper nå kampen mot bukspyttkjertelkreft. Har operert bort svulsten (whipple-operasjon) og er nå ferdig med adjuvant kjemoterapi. Sjansene er små. Men jeg er meg-ikke statistikk og jeg gir ikke opp før jeg må. Håper dere vil være med meg på reisen.

Kategorier

Arkiv

hits