Sunday morning blues...

Så er søndag her igjen.

Slutten på helga som jeg, uten å vite helt hvorfor, ALLTID gleder meg så til.

Jeg har alltid tanker om at DENNE helga, DENNE helga, altså... Skal jeg være produktiv og koselig og en fantastisk mor som spiller minst 6 spill(kan også være andre aktiviteter)med ungene, jeg skal gjerne ha gjort X antall forefallende ting i huset, tømt frysen, ja dere ser tegninga, så jeg fortsetter like godt med at disse tingene svææært sjeldent blir en realitet.

Jeg er gjerne like sliten på lørdag som på onsdag og de dagene jeg ikke er det, kan jeg ærlig talt ikke få på meg kjole, sminke, gjerne både hatt, skjerf og høye hæler FORT NOK og komme meg UT av huset.

Før betydde "ut av huset" i 70% av tilfellene, UT I SKOGEN. Milelange gåturer, alene eller med døtre/mann, sakte joggeturer eller fjellturer.

Jeg innrømmer glatt at jeg liker DE turene best ALENE. Ja, med hundene, så klart, men ellers ALENE.

Jeg har i mange år fått ut alle mine frustrasjoner og tanker på disse soloturene i skog, mark og fjell, det er hyggelig med selskap inne imellom, jeg og nest eldste har hatt MANGE GOOODE samtaler på halvanne mil, så jeg utelukker ikke det, men jeg personlig trenger en tur ALENE i ny og ne.

I Naturen.

Jeg oppdaget ikke Naturen helt før for 5-6 år siden. Jeg mener, jeg visste jo at vi har vakker natur, jeg så jo at det var flott og fint og alt det der, men jeg OPPLEVDE ikke naturen som jeg gjør nå. Nå snuser jeg skogen inn og formelig kjenner nytt liv trekkes ned i lungene.

Jeg ELSKER SKOGEN. fjellet. Trær, små bekker, vann, sopp... Ikke sååå glad i hoggorm(har chihuahuaer som faste følgesvenner-need i say more) og dem er det mye av, spesielt på vår og sommer, så da blir det mindre skog og mer veier med skog i sikte:D!

Ja, sånn var det inntil nylig. Vinterstid(dvs når det er snø/slaps/for kaldt for en livslang revmatiker) prøvde jeg halvhjerta å bruke min relativt gode tredemølle, uten stor suksess.

Dette resulterer i dårlig(ere) rygg enn strengt tatt nødvendig og min eneste unnskyldning er at jeg har hatt så store smerter de siste årene at jeg rett og slett, som nå egentlig, måtte #prioritere.

Løsningen ble etter hvert å høre på kropppens protester(muligens litt for mye, synes jeg NÅ, for nå GREIER jeg det ikke. Jeg tror kanskje jeg hadde GREID det før kreften).

Jeg er 'sånn av natur';

-jeg liker ikke å 'finne ut' negative ting om meg selv, men jeg har heller ikke noen problemer med å innrømme dem når de først er 'oppdaget og erkjent'.

Og sannheten er at jeg BURDE ha kjempet enda hardere for å beholde STYRKEN før. Når man har SÅ mange Kroniske problemer, SPILLER DET EN ROLLE! Jeg sliter litt med samvittigheten på dette området. For hva man Rent fysisk GJØR, hvilken innstilling man har OG hva man PUTTER I KJEFTEN -HAR- mye å si!!!!

Jeg har periodevis syndet mot dem alle. Og før jeg gikk inn i 30-årene, ga jeg om jeg først skal være ærlig, fullstendig F***. Jeg var som svært mange andre mennesker i 20-åra(ihvertfall DA-idag ser jeg at mange unge mennesker respekterer kroppen sin på en HELT annen måte enn det normen i mine omgangskretser var, og at det er flere enn meg i min 'generasjon' som først innså alvoret sånn ca i begynnelsen av 30-årene) 'usårbar'.

Jeg har i lange perioder, vinterstid spesielt, sett min eldste datter spise übersunt rett foran mine øyne og langsomt puttet en karamell i munnen... Litt sånn for å gi deg et 'bilde' på hva jeg mener;)!

Jeg kunne nok riktig nok ikke klare alle milene ute med 'vinterkroppen' min, akutt artritt, en s-formet rygg og den grusomste av dem alle; CRPS. Den HAR måttet 'få styre litt', men jeg ser klart og tydelig at jeg lot den 'styre for mye'!

Vår, sommer og høst, har jeg som regel derimot tatt det igjen og gjerne 'overdrevet litt andre veien'.

Da har jeg, takket være en, I utgangspunktet relativt 'atletisk bygget kropp', oppdaget at jeg kan 'gjenoppbygge' mye av det tapte og på kort tid, har jeg de siste 5 årene, spesielt, bygget muskelmasse i bein og rygg, samt styrke og utholdenhet, bare ved å veksle mellom fjellturer, lange og eller raske turer i skog og mark. Militærfeltet "rett bak huset" vårt, er min venn og under militærøvelser, er jeg på hils med de grønnmalte som ligger i krattet rundt meg:D!

Historien om kreften og hvordan den endelig ble oppdaget;

Jeg skjønte at 'noe mer' var på gang i april, for alvor i mai(å herreguuuud, var reaksjonen innad og til mann og Anne Eva, som som regel er mine 'sparringspartnere' hva det store spørsmålet(-ene), som gjennom mitt liv har gjentatt seg til gangs, gjelder);

"Skal jeg gå til legen? Skal jeg utsette meg for nok et spørrende legeblikk?

Og; nå kommer legene ihvertfall til å tro jeg finner opp ting. Finner jeg opp ting?"

Hvorpå mann og bestis hver gang avkrefter at jeg er hypokonder etter å

Ha lnspisert nok et hovent ledd eller i dette siste tilfellet, SETT meg endre meg, både utseendemessig og personlig.

Så etter å ha konferert med mine nærmeste, ble jeg nærmest sparka til legen.

Jeg hadde nettopp begynt min årlige vår-trening, og hadde STORE problemer med å 'sette en fot foran den andre' uten helt å kunne forstå hvorfor. Jeg var så UENDELIG sliten og hadde uforståelige mageproblemer.

Det begynte egentlig rett før påske 2015, etter å ha blitt pådyttet et legemiddel ved navn Neurontin, populært brukt på pasienter med CRPS og andre nevrologiske/nevropatiske(som ved f.eks diabetes)lidelser. Det er meg blitt kjent, etter litt forskning, at denne medisinen synes å gjøre mer skade enn godt, men det er ikke alle leger med på.

Vel, det begynte altså ved oppstart på denne medisinen-magesmerter jeg aldri hadde kjent maken til(har da heller aldri hatt mye magevondt) og magesjau av en annen verden-hver dag!!!

Dette var mildt sagt skremmende og jeg landet etter en del forsking på gode gamle google, på en av to heller sjeldne bivirkninger som står oppført på pakningsvedlegget;

-Magesår eller Akutt pankreatitt(bukspyttkjertel-betennelse). Etter å ha vært overbevist om magesår-teorien noen dager, innså jeg at akutt pankreatitt var mer sannsynlig av forskjellige årsaker.

Så Etter påske, ringte jeg legen min. Fortalte henne det som hadde skjedd og hvordan jeg hadde løst det;

For å unngå legevakt(skrekk og gru!!!), sluttet jeg etter nesten 2 uker på medisinen og tok imot magesårmedisin (fra en kjær sitt skap) på eget initiativ(vet... Ikke bra, men jeg er svært godt kjent med forsjellige symptomer og følte det var rett). Etter 2-4 dager var smertene borte. Men magesjauen var fremdeles ubønnhørlig til stede.

Legen mente jeg hadde gjort helt rett og satte meg på 10 dager magesårmedisin, over tlf. Det var visst bare å slappe av.

Lang historie kort(ere); Jeg fortsatte sånn i 3 mnd.

Pga crps'en har jeg relativt hyppige legetimer, og ved HVER time, tok jeg opp disse nye problemene.

Legen mente hver gang vi skulle 'gi det tid' fordi det mest sannsynlig var 'irritabel tarm'. Hun 'ville meg ikke så vondt' som å henvise meg til de diverse svært ubehagelige(sant nok) undersøkelser som gastroskopi osv...

Jeg vet NÅ at 1. 'slike mageproblemer', 2. ekstrem utmattelse/fatigue, 3. Kvalme 4. Vekttap, 5. NULL og da MENER jeg NULL matlyst, er 'RØDE FLAGG' hva kreft angår, men det ble ikke tatt til etterretning i det hele tatt og siden kreft aldri slo meg en gang(for jeg ER nemlig ikke hypokonder, ei har jeg heller aldri vært det), visste jeg ikke dette selv. DA.

Jeg fortsatte å mase om magen, fatiguen osv i 3 mnd, men kom ingen vei.

Det var førtst i juni noe skjedde. Vi hadde planlagt en 4 dagers tur til DK med de to yngste jentene, men hovedsaklig på vegne av vår aller ynsgste datter, Yvonne Emilie som fikk ha med seg sin aller beste venninne, Kaja. Meningen med turen var at HUN & Kaja skulle få styre litt fordi det ofte blir de eldre søskenene som får viljen sin på vår årlige DK-ferietur til mine foreldres(og litt vår også

Der har vi basseng, lekeplass, havet, Dejlige naboer, selv om våre beste venner i DK ikke lenger er der fast, verdens Dejligste asiatiske restaurant med buffé av SUSHI og alt annet en person med forkjærlighet for asiatisk mat, kan ønske og begjære. Hundene har STOR boltreplass, 2 store leke-badeland er innen en times kjøring og alle stortrives❤!

Vel poenget var at Yvonne Emilie skulle få en egen liten ferie hvor Hun og bestisen skulle få bestemme. Ingrid Elisa fikk bli med under de forutsetninger at dette var de små 'sin tur'-vi andre var der for å hjelpe og tilrettelegge for DERES ønsker. Hun var HELT game, og var en kjemperessurs hele tida og det viste seg å Være spesielt viktig denne turen. Jeg ble nemlig syk. Jeg kjente det allerede rett før vi dro. Jeg var SÅ TRØTT. Mer enn vanlig-noe som nesten ikke var mulig for jeg hadde jo vært konstant utslitt i 3 mnd. Jeg som uansett hvor trøtt jeg er, ikke engang sovner på min egen sofa, sovnet plutselig sittende ved bordet på ferja.

Jeg var TRØTT, uvel og kvalm og mangelen på matlyst var et gjentagende problem. Sånn fortsatte det, og da jeg, på vei til Fårup, dag 2, så meg i speilet i bilen, oppdaget jeg det jeg av andre grunner, innerst inne hadde fryktet; Jeg begynte å bli Gul.

Turen var tung å komme igjennom, men vi greide å holde maska så ungene hadde det gøy, og da vi var vel hjemme, lå jeg til sengs omtrent et døgn før jeg tok turen til legevakta. Der konstatertes Gulsott og jeg ble sendt hjem med beskjed om å kontakte fastlegen 'snart'...

Neste dag, fastlege, henvisning. Ny ventetid. Dagen etter det var jeg så dårlig at min mann ringte legen og nærmest bønnfalt om at jeg måtte innlegges. Det står jo 'over alt' at man ved plutselig gulsott skal innlegges. Vi ble hørt, jeg ble innlagt og deretter gikk ting litt slag i slag.

De var overbeviste ovenfor meg om at dette var ufarlig gallesteinsanfall. Jeg hørte dem si seg imellom at de ikke så noen steiner og dere kan sikkert forestille dere hvor skremmende dette etter hvert ble. Jeg ble etter mye frem og tilbake, mye om og men, sendt til Rikshospitalet. Der skulle man 'bare fjerne gallesteinene' sa de til meg.

Det de ikke sa direkte til meg, var at de i kr.sand hadde oppdaget at det var 'sludge' og ikke steiner og at det var en 'striktur' i gallegangen.

Det de ikke regnet med, var at jeg fikk med meg disse tingene.

I Oslo, fredag ettermiddag, renset de gallen og ifølge epikrisen, unnlot de å foreta en kreftcelleprøve "Fordi de ville ta helg".

Deretter sendte de med meg en streng beskjed til Arendal om at videre utredning MÅTTE gjennomføres innen Tre uker, men at jeg, dersom prøvene fortsatte i riktig retning, kunne dra på 2-ukers ferie først.

TENK om de hadde oppdaget kreften DA-istedenfor i de siste dagene av august?!?!

Da hadde jeg kanskje unngått spredning til lymfene etc. Kanskje jeg kunne 'tatt det' mens det var en cyste? Hvem vet.

Jeg vet bare at jeg ALLTID kommer til å undres over dette.

En svært oppegående tysk overlege i Arendal fant TIL SLUTT 'skyggene' på bukspyttkjertelen etter at både ct og mr var 'fine'.

Jeg ble igjen henvist Rikshospitalet under 'Pakkeforløp for bukspyttkjertel-kreft'.

Han trodde ikke det var det pga min lave alder og fine blodprøver. Han sa også at man pleide å SE langt sykere ut så dette var 'bare for sikkerhetsskyld'.

Jeg derimot, hadde en FØLELSE. Den var LANGT fra god og uansett hva 'de sa', bare VISSTE jeg.

Jeg følte på en HAST som var helt intens og bønnfalt legene om å droppe biopsier osv og bare foreta en whipple med én gang. Jeg ble ikke hørt, bare delvis. De foretok celleprøve av gallegangen først og da de så fant kreftceller, stanset de hele seansen og jeg og mine kjære våknet opp til den grusomme beskjeden;

"Beklager-vi tok feil-Du hadde rett! Du har kreft!"

Jeg har En av de mest dødelige krefttyper som finnes. Og i tillegg er jeg en av millioner som får det så ung. De fleste er over 70.

Uflaks.....

De kunne ikke love meg NOE. Ikke en gang 6 mnd.

Først måtte jeg har en whipple. Deretter kjemoterapi.

HVIS vi kom så

Langt.

Jeg glemmer aldri følelsen og frykten og sorgen i Johnnys øyne. Hvordan han gråtende visket inn i håret mitt;

"Me and You, babe-glem aldri det, Me and You❤!!!"

Men jeg fikk whipple. Jeg er i kjemoterapi. Jeg har ikke tegn på fjern-spredning ENDA.

OG vi har bestemt oss for å ikke 'sørge to ganger'. Vi venter til det vonde er et faktum.

Prøver ihvertfall.

Vi gleder oss over jul og mat og kjærligheten vår til hverandre, jentene våre, familie og venner💜!

Vi gleder oss over livet💜!

Håper dere andre har en flott søndag i advent.

Vi skal hente lille tusta vår, som endelig tør sove borte litt igjen, hos tante og onkel i byen.

Så kommer de andre prinsessene også hjem.

Lykke❤!

Gleder meg til å bare SE på

Dem, mine elskede barn❤!

Ha en deilig dag og husk;

"Make it count❤!"

Klem

Miriam💜

2 kommentarer

Julie

10.12.2015 kl.09:49

Du er kjempe vakker ... godt du har mannen i ditt liv ved din side ❤

WageHopeByMiriamma

10.12.2015 kl.11:30

Julie: Takk<3!!!!

Skriv en ny kommentar

WageHopeByMiriamma

WageHopeByMiriamma

40, Evje og Hornnes

Jeg en 39 år gammel, lykkelig gift mor til 4 døtre (5-21). Fikk i august 2016 mitt livs sjokk og kjemper nå kampen mot bukspyttkjertelkreft. Har operert bort svulsten (whipple-operasjon) og er nå ferdig med adjuvant kjemoterapi. Sjansene er små. Men jeg er meg-ikke statistikk og jeg gir ikke opp før jeg må. Håper dere vil være med meg på reisen.

Kategorier

Arkiv

hits