Jeg sliter...

Hei alle sammen<3!

Jeg sliter.

Og Jeg føler meg Skyldig.

Jeg har på en måte droppa bloggen en stund og ikke oppdatert stort på noe vis.

Det har blitt litt for mye for meg, rett og slett.

Jeg har måttet ta noen runder med meg selv og egen situasjon. Egen psyke. Egen "mål og mening"...

Jeg har vært fylt av samvittighetskvaler.. Jeg vet intellektuelt sett at jeg ikke er 'skyldig' i min situasjon. At det ikke er 'min feil'.

Om NOEN har 'skyld', er det alle legene som ikke tok mine skrik om hjelp årene og månedene før jeg fikk diagnosen, på alvor.

Men allikevel føler jeg skyld.

Hver gang jeg ser på mine barn som TRENGER meg så sårt, hver gang jeg må be min mann om hjelp Til de minste små ting. Hver gang jeg ser frykten i mine elskedes øyne eller skuffelsen når jeg ikke orker noe... Hver gang tårene presser på og min mann 'må' bruke en time av sin allerede trange tidsklemme til å roe meg ned nok til å kunne se mine barn i øynene uten å gråte når han går på jobb.

Hver gang jeg-eller min kjære-må avlyse eller takke nei til invitasjoner pga MEG. HAN velger meg foran alt-også selv om jeg prøver å fortelle ham at han må følge sin vei og gjøre ting som gleder ham. Også. For jeg innrømmer GLATT at jeg er takknemlig for det-at han setter meg først. MEN jeg ser også at han TRENGER å leve videre. Jeg håper vi finner en balanse.

Hver gang jeg ikke greier å Tenke positivt, sånn som "Man skal"... Som man visstnok har 'en plikt' til å gjøre, skal jeg tro enkeltes utsagn.

Hver gang jeg "Burdeburdeburdeburde...."....

Ja, tross ENKELTES utsagn, er jeg fremdeles min aller verste kritiker.

Jeg sliter.

Jeg tror jeg gjør lurt i å "innrømme" dette faktum.

JEG SLITER!! Og Jeg er REDD!!! Og jeg SØRGER...

Kanskje jeg tillater andre å "innrømme at de ei heller er perfekte...", at de har det vondt, at de trenger noen til å lede vei.

At de også tør å si det høyt hvis jeg bare 'brøler det ut'; "JEG HAR DET TIDVIS, og ganske OFTE til og med; GANSKE JÆÆÆÆVLIG !!!"

Da er det verdt det. Hvis det lar andre få føle at de kan...

Jeg synes det må være lov.

Og nå snakker jeg ikke nødvendigvis om

Kreft, CRPS, revmatoid artritt, skoliose, You name it, I got it...

Jeg snakker om LIVET. For sånn ER livet;

Fullt av opp- og ned-turer... Noen verre, noen bedre, men jeg føler det må være LOV å Si det høyt;

Jeg sliter!

Ja, jeg vet jeg burde være takknemlig, jeg VET at jeg er heldig som bor i Norge og mottar hjelp andre bare kan drømme om, jeg VET dette og jeg VET at jeg, etter siste besøk hos onkologen som forøvrig kunne fortelle at jeg fremdeles er tilsynelatende spredningsfri(selv om jeg har en 'rar lymfekjertel' og en 'noe innsnevret vene')og kan ta 3 mnd 'fri fra kreften', burde være takknemlig.

Jeg er tross alt én av bare 10% som får min diagnose, som kunne få og FIKK gjennomført en, for det meste vellykket, Whipple-operasjon.

Den ENESTE muligheten man har til å overleve, og igjen til å ha 5-20% (hvor jeg-realistisk sett-pga bla lymfe-spredningen, er nærmere 5%) sjanse for overlevelse, i 5 år.

Men Jeg ER HELDIG!!!

Jeg ser det 'rundt meg' via diverse støttegrupper HVER DAG. Mennesker som ikke får operasjonen, mennesker som har fjern-spredning på diagnose-tidspunkt og blir bedt om å "Få sine affærer i orden", mennesker som klorer seg fast i livet og vet at de, dersom det ikke skjer et mirakel, vil måtte forlate sine kjæreste om kort tid uansett hva de gjør.

Mennesker som dør. Fort.

Jeg LEVER enda.

Hadde jeg ikke (kjempet meg til å ha) fått operasjonen, ville jeg høyst sannsynlig vært død idag-som Følge av den svært aggressive måten min kreftsykdom utviktlet seg på.

Jeg LEVER enda.

Og allikevel sliter jeg.

Allikevel har jeg vanskeligheter med å gå ut i 'verden' og møte alle de GODE menneskene som har gjort så ufattelig mye for å hjelpe, for å gjøre min tid her på jorda litt lettere. Som har vist meg og min familie så mye kjærlighet!

Jeg sliter fordi jeg, på tross av at jeg er uendelig takknemlig for dere alles gode ord og handlinger, blant mange andre grunner, ikke ser frem til et liv i frykt.

Et liv i konstant(!!) smerte.

Jeg ser ikke frem til det... MEN jeg håper. Håper på bedre dager, mer ro i sinnet, aksept, en kur........ Jeg nekter å gi opp bare fordi statistikken sier det.

For jeg VIL IKKE DRA FRA MINE ELSKEDE!!!

Men det er TIDVIS SVÆRT VONDT. Man mister fra tid til annen grepet om 'Den positive tankegangen' og ser rett ned i mørket. Det er skummelt. Og trist.

Det er som Annbjørg Sætre Håtun sa om å Leve med uhelbredelig kreft Før hun døde, bare 41 år gammel;

«Det er som å leve i en krigssone hvor du vet at du kan bli angrepet fra alle sider, når som helst, uten å kunne forsvare deg».

I tillegg til den mentale krigen som foregår inne i meg, har jeg så fryktelig VONDT rent fysisk. Det kan også vippe en av pinnen, skal jeg si.

SANNSYNLIGVIS er det min CRPS, min revmatoide artritt osv som etterlyser cellegiften-som faktisk HJELPER kroppen å bekjempe smertene og betennelsene i ledd og... Ja alt-Kroppen vil ha det tilbake og skriker i form av smerte.

Og det GJØR SÅ VONDT. Døgnet rundt, men mest de første timene om morgenen og de siste timene på ettermiddagen.

Og så Kan man ikke hjelpe for det...

Man undrer seg... Er det sånn spredning føles kanskje?

Jeg har ikke gjort dette før og jeg vet ikke.

Legestanden har ikke imponert meg stort med sin kunnskap når det gjelder MIN kropp så jeg vet ganske enkelt ikke hva jeg skal tro, tenke, føle.

Men, se der... Som vanlig prater jeg meg bort.

Poenget var jo ikke kreften Og alt det der.

Poenget er at man, om Man har det vondt, UANSETT GRUNN, den ene 'grunnen': Kreft eller annen sykdom, må ikke få Lov til å Danke ut den andre. For Vondt er Vondt. Uansett grunn.

Mange stopper seg selv når de snakker med meg-når de vil dele et problem, fortelle om noe DE strever med, og sier ofte noe i den dur at; "Huff, unnskyld, Jeg skal jo ikke klage-Mine problemer er jo ingenting i forhold til dine..osv".

Til det vil jeg si Nei!!

Dine problemer, være seg psykisk eller fysisk eller praktisk for den saks skyld, er LIKE REELLE som mine. Vi utvikler oss og 'flytter med' de ulike situasjonene livet serverer oss og problemene er like store som de FØLES der og da. Dermed Kan man ikke måle følelse, sykdom og smerte i 'hvor alvorlig den er'. Den er alltid så alvorlig som den FØLES.

Føles situasjonen din uutholdelig, så ER det en reell følelse-selv om det ikke nødvendigvis er dødelig osv...

Jeg husker mange ganger i løpet at mitt noe vel innholdsrike liv, at jeg har tenkt; "Nei, nå er det NOK-Jeg ORKER IKKE MER!!!

Og da hadde jeg ikke kreft.

Det var HELT andre saker som lå til grunn. Mye sykdom, selvsagt, men også livssituasjon, økonomiske saker, en skilsmisse som burde ha kommet lenge før, følelsen av fortvilelse når en eller flere av mine ALLER kjæreste har hatt det så uendelig vondt så fryktelig lenge, følelsen av å ikke strekke til som mor, kone, venn, datter, søster.... Følelsen av å ikke være 'et produktivt tilskudd til samfunnet'.

Jeg har følt på smerte som var langt fra dødelig, men allikevel hatt det like vondt som nå-bare på en litt annen måte.

Det er lov til å be om hjelp!!!

Dette har jeg vært helt ærlig om i mange år, men ikke skrevet så mye om her, tror jeg... Men... Som yngre hadde jeg det ganske tungt av forskjellige grunner.

Jeg møtte veggen HELT etter fødselen av min andre elskede datter. Det tok en mnd eller så før jeg motet meg opp, 'krøp' til legen(som jeg pleier å si), og sa "Jeg må ha hjelp!! Jeg er redd jeg blir en dårlig mor om jeg ikke tar tak i dette!"

Legen lo litt og mumlet at hans erfaring ikke var at det var de 'dårlige mødrene' som kom og sa slikt, men at hjelp skulle jeg få.

OG HJELP fikk jeg. I 10 år gikk jeg i samtaler, før min fantastiske behandler ba meg "gjøre plass til noen Som trengte henne". Hun mente, og hadde rett i, at jeg burde prøve meg på egne ben. Hun var-Og er, etter 7 år, igjen, en utrolig ressurs i å 'snappe meg ut av egne demoner'.

Takk Tone!!!

Jeg synes ALLE skulle ha sin egen 'Tone'!!

Ja, jeg har det vanskelig for tida.

Det har blitt så mye. Egen svingende sykdom, min fars sykdom. Egne barns sykdom. Uvisshet og stress fra ALLE kanter. Det spente bein på meg, rett og slett. Det ble for mye til slutt. Så dermed måtte jeg lukke døra til omverdenen ei stund. Jeg vet ikke hvor lenge det varer, men jeg må ta hensyn til egne behov for å kunne være mor, kone, datter osv.

PS! Til informasjon; Litt trakassering på nett var ment å -og burde ha -spent bein på meg...

og ja...

Jeg er rasende for at verdens snilleste mann var 'offeret' denne gangen,

MEN etter noen FÅ timer innså jeg hvem som drev trakasseringen, og hvor jeg skulle putte ordene.

De var ekle usanne og kun drevet av andres egne issues. Valgte deretter å legge disse ondsinnede ordene bort under kategorien vissvass. Noen burde se på egen dørmatte før de forsøker å finne Stein på min.

Det kan kanskje virke selvgodt og pretensiøst å si, men det er NETTOPP det det ikke er ment som;

Jeg har ALDRI forsøkt å være perfekt. Jeg har min lykke og jeg har min sorg. Jeg har mine gode sider og jeg har like fullt mine dårlige. Jeg har ikke alltid gjort alt rett, har plenty av feil på min sti, men har stått for dem der det gjelder, FORSØKER HVER DAG av mitt liv å gjøre godt der jeg kan, være et godt medmenneske!

Jeg har vært litt lett å overbevise om at "det alltid var MEG det var noe galt med" om jeg har kommet i konflikter før, men den Tid er forbi.

Jeg VET HVEM JEG ER nå, Jeg tar ansvar for det jeg gjør galt, men jeg NEKTER å stå inne for noe jeg IKKE er skyldig i. Og jeg godtar ikke at GODE mennesker blir gjort til fant av fanter selv.

Jeg har tidligere sagt at kreften ikke BARE er et negativt tilskudd til mitt liv. Hadde den ikke vært så 'forbaska dødelig', hadde jeg ikke villet vært den foruten.

Allerede nå-langt ifra begynnelsen av et evt lys i tunnelen, ser jeg-at Den har lært meg SÅ MASSE!!!

Aller mest å være ydmyk, uredd og takknemlig, for ALT! Både i forhold til mine utrolig mange GODE medmennesker, og virkelig SE godheten rundt meg, SE alt ANDRE har å stri med klarere. Den har gitt meg en enorm lyst til å hjelpe de som ikke er så heldige som meg og jeg håper jeg får leve og gjøre det, MEN... Samtidig har den lært meg å ikke ta imot allverdens med bøyd hode-jeg har blitt tøffere også. Jeg sier ifra når det må gjøres. Jeg er mindre diffus, mer 'klar-talt'.

Det er jeg rent og ærlig TAKKNEMLIG for. Uansett smerte, redsel og sorg.

Jeg ber om unnskyldning dersom denne perioden av 'stillhet' fra min kant, har gjort at noen har følt seg glemt eller oversett. Det er ALDRI min intensjon. Jeg er så UENDELIG takknemlig for måten jeg blir møtt på av mine medmennesker. Måten mine venner har stilt opp.. Mest av alt; Måten min familie elsker meg på.

Men jeg avslutter som jeg begynte;

Jeg sliter.

Nå drar vi endelig på vår etterlengtede ferie. 6 dager igjen. Der håper jeg både jeg og mine elskede får ro. Får ha det gøy! LE! Snakke... Være nær hverandre.

Takk til dere som har hjulpet og hjelper oss å få virkeliggjort denne reisen. Mamma, pappa, onkel Bernhardt og ALLE DERE ANDRE som har hjulpet så vi kunne klare det❤! Vi er Så takknemlige❤!

Takk for at dere smiler til meg idet jeg går forbi. For at dere forstår at jeg ikke alltid stopper. Jeg klarer ikke alltid. Men dere er ALLE i mine tanker.

Klem

Miriam

#kreft #bukspyttkjertelkreft #sorg #sliter #kjærlighet #omsorg #hjelp #helse #ferie

14 kommentarer

Marielle Bratthammer

30.04.2016 kl.15:33

<3


WageHopeByMiriamma

30.04.2016 kl.15:46

Marielle Bratthammer: <3


Torill

30.04.2016 kl.15:54

💕 God tur å nyt ferien med din!


WageHopeByMiriamma

30.04.2016 kl.16:03

Torill: Tusen Tusen Takk<3<3<3!!!


Monika Fredriksen

30.04.2016 kl.16:07

Rørende å lese 💜 Tenker på deg 💜

Ikke si unnskyld ........

God Tur til alle sammen 🌞


WageHopeByMiriamma

30.04.2016 kl.16:25

Monika Fredriksen: TAKK for ALL støtten Monika<3<3<3!!!!
Klem<3!!!


Berit

30.04.2016 kl.16:13

Kjære Miriam og hele den flotte familien din!

Du er utrolig med ord og kjempedyktig å få ned "på papiret" hva du mener og ikke minst hvordan du har det,på godt og vondt! Ingen fortjener å ha det slik dere har det, med alt det uvisse og alle vondtene. Likevel MÅ du leve det livet du makter å leve, og ikke tro at vi rundt deg forventer at du til enhver tid skal holde oss oppdatert. Vi vet at når den dagen kommer at du er opplagt til å gi et livstegn, så gjør du det! Nå vil jeg bare ønske dere alle en nydelig ferie, kos dere også høres vi snart igjen! Klæm


WageHopeByMiriamma

30.04.2016 kl.16:26

Berit: Masse Masse Masse Stoooore Takknemlige Klemmer<3<3<3!!!


Berit

30.04.2016 kl.16:32

Kjære Miriam og hele den flotte familien din! Du er så utrolig flink med ord og det å få fram det du har på hjertet! Du må leve det livet du makter å leve til enhver tid. Du må kun konsentrere deg om det du orker å gjennomføre, ta hensyn til deg selv og dine kjære. Ikke føle noen "forpliktelser" for oss andre som er rundt deg. Vi vet at du kommer sterkt tilbake, og vi vet også at du er takknemlig, selv om du ikke lar høre fra deg. Bruk kreftene dine fornuftig på det som er viktigst for DEG! Kos dere masse, masse på ferie, så høres vi "plutselig" igjen! Stor klæm fra mæ


WageHopeByMiriamma

30.04.2016 kl.16:40

Berit: <3<3<3


Gudveig HN

01.05.2016 kl.10:31

Du er fantastisk flink til å skrive, til å sette ord på det meste! Jeg er imponert 😄

Syns ikke du trenger å unnskylde deg for ditt og datt, og slett ikke for at du ikke oppdaterer bloggen! Skriv når du har lyst, når du har overskudd. Prøv å glemme de som ytrer seg negativt på ulike måter, og ta med deg det som er positivt.

Ser hva du skriver om smerter og vondter, og oppfatter det som at du har gått igjennom MYE mer enn kreften. Vi er mange som sliter med smerter av ulike slag, smerter som kan være usynlige for andre, ufarlige smerter, men like forbanna vonde. Vi går videre, gjør så godt vi kan med det utgangspunkt vi har, slik som du.

Ta først- og fremst hensyn til deg selv, til dine nærmeste, men du MÅ ikke ha dårlig samvittighet for at du ikke skriver om det hele tiden, og heller ikke for å motta ulike former for hjelp. Ta imot, og gled deg over hjelp og positive tanker og ord, og NYT ferien!

God bedring! ❤️


WageHopeByMiriamma

01.05.2016 kl.11:58

Gudveig HN: TUSEN TAKK<3<3<3


Lykkemisjonen

16.05.2016 kl.23:05

Håper du har gode vårdager, og at du får en vakker 17.mai! Jeg ber for deg, bare tro og gi alt det vonde til Gud <3 Han hører og ser deg og ønsker ikke annet enn å hjelpe deg. Gi alle dine vonde tanker og følelser til Ham, og tilgi andre og deg selv hvis det er noe du klandrer andre/deg selv for, du er tilgitt ved Jesus Kristus uansett hva det måtte være, Gud klandrer deg ikke for noe. Han elsker deg, du er Hans datter! Ha fokus på gode tanker og gjør mer av de ting som gjør deg glad, og vit at Gud jobber i kroppen din as we speak, du trenger bare å hvile i Hans løfter, og Han ønsker en lys fremtid for deg. Tro på det! <3 Varme klemmer til deg


WageHopeByMiriamma

22.05.2016 kl.19:59

Lykkemisjonen: <3


Skriv en ny kommentar



Design av JMWebDesign

Jeg en 39 år gammel, lykkelig gift mor til 4 døtre (5-21). Fikk i august 2016 mitt livs sjokk og kjemper nå kampen mot bukspyttkjertelkreft. Har operert bort svulsten (whipple-operasjon) og er nå ferdig med adjuvant kjemoterapi. Sjansene er små. Men jeg er meg-ikke statistikk og jeg gir ikke opp før jeg må. Håper dere vil være med meg på reisen.

Kategorier

Arkiv

JM WebDesign

Design laget av JMWebdesign.no

hits